tirsdag 24. juni 2008

HOV(E)

Det er med en svært underdrivende tone vi karakteriserer det logistiske opplegget på Hovefestivalens første dag som preget av barnesykdommer.

De Brito til P-Vakt, post 1: Vi skal til P5, hvor er det?
P-Vakt, post 1: Tror det er den veien (peker i en retning hvor det ikke finnes vei å kjøre på).
De Brito til P-Vakt, post 9: Vet du hvor parkering bak hovedscenen er?
P-Vakt, post 9: Vet ikke om det er noe parkering der en gang, jeg.

20 min og fire parkeringsvakter senere...

De Brito til P-Vakt, post 4: Kan vi bare parkere bilen her, jeg skulle begynt å spille for 1,5 time siden...
P-Vakt, post 4: Vet ikke, jeg. Du må kjøre til post 1 og gå til en container og høre med de hvor du skal parkere.

Flott. Da bilen endelig var på plass og festivalopplevelsen kunne begynne, ble gleden igjen delvis drept av ekstremt lang kø. Særlig for de som skulle løse inn papirbillett i bånd. 1 time i kø. Håpløst. Uansett. Da kø var unnagjort kunne festival begynne. Hoetell rusler gjennom festivalområdet på jakt etter den beryktede hiphop-baren. Den bestod av to sofaer på gresset og en bod med øl. Boden blåste ned og platespillerne De Brito angivelig skulle spille på var fraværende.

To cd-spillere kommer omsider frem, kobles opp, og Hovefestivalens hiphop-bar er en gresslette med Blå/Rå-klientell kombo. Folk er drita og danser på gresset for å holde varmen i temperaturen som etterhvert utviklet seg til å føles som uutholdelig. Det er Cool Kids, iskald motvind og billige "vi-setter-på-en-Biggie-låt-fra-scenen-for-å-få-med-publikum". Vi gir opp Cool Kids rent festivalmessig og setter kursen til ekte kaffelatte. Endelig noe virkelig godt med festivalopplegget. Ekte baristaer. Mere hiphop-bar, stor hettegenser, skjerf, varme og ville følelser i magen - Jay-Z om svært kort tid.

I hiphop-baren tar det helt av. Ingen bryr seg om Cool Kids på hovedscenen, det virker faktisk å være mer interessant å overvære Soulshock jobbe seg fra Mims til Daft Punk, Freddie le Grand og Everything but the Girl. DJ Android er i ekstase over Soulshocks crossover-alle veier DJing og gressletta er full av drita folk som hopper opp, ned, fram, tilbake.

Endelig er det tid for Konserten. Finne plass, være spent. Jay-Z er på storskjermen inni en BMW og plutselig står han rett der borte. På scenen foran 15000 ville fans som gir Jigga en god opplevelse. Hova er så utrolig glad og virker genuint lykkelig der han står. A Capella delene er så gode at tårene triller. Det slår oss at Jay-Z trolig aldri har lagd en dårlig låt. Stemmen hans er krystallklar fra start til slutt, og bandet beriker konsertopplevelsen vår og kaster opp hova-tegnet om hverandre. Vi føler at vi har møtt Gud og skriker av full hals "Hova, Hova, Hova..." til outtroen på siste låt, Encore.

Drittkulda oppmuntret ikke akkurat til å bli igjen på gressletta hvor musikken forøvrig var fraværende da det var tenkt at hiphop-baren skulle være åpen til 22.00. For en lite økonomisk tanke. Dette gikk etterhvert opp for ansvarlig, Gaute Drevdal, og cdspillerne og Serrato kom tilbake på plass. Natten går sin gang, og vi har vært vitner til den største konserten i våre liv.

2 kommentarer:

Anonym sa...

Korrekt og bra sammendrag av dagen.

Anonym sa...

Konserten var så jævlig bra!! Hvor var egentlig hiphop-baren? Visste ikke om den engang.