I'M IN LOVE WITH A FEMBOT

Konichiwa, bitches! Å oppleve Robyn på fem meters hold, er... noe vi unner alle i verden. Ikke nok med alle de nye, gode låtene. Men gamle godbiter som "With Every Heartbeat" (sukk, får lyst til å ha kjærlighetssorg 4 life), "Be Mine!" (...ja, fortsatt), og "Who's That Girl" (woah, girlpowah!). Og selvsagt fjorårets monster "The Girl And The Robot".

Ellers var "None Of Them" crazy bra live, og ikke minst... "Don't Fucking Tell Me What To Do". Som om vi skulle sagt det sjøl.

Vi overlater ordet til bildene. Og jo... vi gleder oss til Øyafestivalen. Tusen takk, P3. Og Robyn... we go mental every time you leave for Sweden. Never know when you'll return. We're in love with a Robyn.

Det er virkelig vakkert å se en kvinne som Robyn gjøre sin ting med et overraskende fett band som på en helt utrolig måte klarte å gjenskape den deilige bassen og de flotte, elektroniske lydene som gjør Body Talk pt. 1 til en herlig klubbplate. Når det er sagt, skal vi IKKE glemme mannen som varmet opp hele eventen. Salem Al Fakir gjorde nemlig en jobb så verdt en highfive og et smellkyss av vi er lei oss for at vi ikke fikk gitt han noen av delene.

Åh, så gøy det var med Salem! "4 O'clock" og "Backseat" var høydepunktene i en halvtimes konsert som var over absolutt all forventning. Og apropos forventning. Sånn her ser vi ut når vi er (an)spente:

 

Takk P3. Takk twitter. Takk, Robyn & Salem ♥♥♥