Historier jeg ikke rakk å fortelle

Man får som kjent ikke sagt alt man har på hjertet i NRKs formater, så igjen er bloggen stedet hvor restene får utløp. I dag var det P2-programmet Mozart og Madonna som fikk besøk. Temaet var historiefortelling i musikk og gjestene var Christine, Inger Merte Hobbelstad og Wolfgang Plagge. Hør sendingen her. Men les først. Eller etterpå.

Jeg hadde håpet tiden strakk til på en mer omfattende måte da jeg hadde valgt meg ut fire lytte-eksempler på historiefortelling i hip hop. Eksemplene valgte jeg fordi de er bra, men også fordi de er ulike. Var på vei til å kjøre opp "You must love me" (Jay-Z), "Undying love" (Nas) og "Children's Story" (Slick Rick), men så slo det meg at alle slutta med at noen ble skutt. Fordi jeg hadde lyst til å bringe med meg, hvertfall delvis, positive vibber valgte jeg i stedet "Inn & Ut" (Lars Vaular), "It was a good day" (Ice Cube), "Stan" (Eminem), "Undying love" (Nas måtte med uansett) og "Blowjob Betty" (Too $hort). NRK hadde selvsagt ikke sistnevnte i arktivet, hvilket var veldig skuffende. Jeg har nemlig vært på P2 én gang tidligere, og da fremførte jeg den vondeste låta jeg noen gang har laget: "PMS". Følte jeg måtte ta den litt ekle "tradisjonen" jeg var på vei til å legge opp i forholdet mellom meg selv og P2 videre. Uansett. Den harde realiteten er at den eneste låta vi rakk å spille var "Stan". Det vil si.. Vi rakk egentlig ikke det heller, for jeg måtte gjengi de to siste versene med egne ord. Ble ikke helt det samme.

Lars lener seg tilbake.

Jeg som hadde snakket med Lars og alt. For å finne ut mer om "Inn & Ut". Har nemlig lurt litt på versene, særlig det midterste. Alltid tenkt "faen, så fint" når han snakker om hvordan det ser ut i drømmene til de blinde. Også er det gøy at refrenget kan tolkes som myk kjærlighet -sterk dragning til den gode kvinnen/mannen, et ønske om at man skal slippe taket og la seg rive med, og påpeking av at ting går opp og ned og inn og ut. Men at det også kan tolkes som eksplisitt fysikk: Inn og Ut. Jeg hadde gledet meg til å fortelle programlederen, Sven Ole, om at denne sangen er en alternativ måte å fortelle en historie på. At Lars bruker setninger og bruddstykker av samtaler for å fortelle historien om et forhold mellom en gutt og en jente. Og at disse setningene og bruddstykkene er hentet fra sånne samtaler man bare har om natten. Sånne lange som gjør at man ikke rekker jobben dagen etter. Også kommer refrenget. Som en slags forklaring på hvorfor disse samtalene finner sted overhodet. En skikkelig ekte kjærlighetshistorie, altså.

Da jeg skulle prøve å forberede lytte-eksemplene nevnt over, kom jeg selvsagt på nye sanger. Hele tiden. Spiste middag med Silje og snakket om R. Kelly som var fanget i skapet. Også kom jeg på en av de fineste sangene jeg vet om. Litt rart, egentlig, for jeg er ikke spesielt begeistret for de som har laget den. Men akkurat denne sangen er full av småhistorier, subtile hint om at ting ikke alltid er sånn man tror de er og fremfor alt masse kjærlighet til der de kommer fra. Det rører en jente med hjertet utenpå jumpsuiten. "I was next in line which ment I was invisible". Atmosphere sin "Always coming back home to you", altså.



Tilbake til det håndfaste - sendingen. "Teksten er omnipotent i hip hop", sier Wolfgang Plagge. For dere som ikke lever i Wolfgangs vokabular, er noe omnipotent noe som er allmektig. Jeg fikk aldri kommentert på denne påstanden. Men her og nå, Plagge og alle andre: Jeg er ikke enig. Jeg mener en påstand som dette underminerer betydningen beats faktisk har i hip hop. I beste fall er det noe i påstanden i den forstand at instrumentalene forsøker å underbygge stemningen i teksten. Men hva når instrumentalen blir laget først og låtidé og tekst kommer som følge av nettopp beaten?

Wolfgang er komponist og lærte å spille piano da han var fire år. 4. F-i-r-e.

Vet ikke om Wolgang blogger eller twitrer eller noe sånt. Men hvis innlegget når frem, så kan han utdype tanken om teksten som omnipotent. Senere i sendingen fortalte Wolfgang at vi skulle få høre en sang om en heks som bodde i en hytte som stod på kyllingbein og derfor kunne bevege seg. Etterpå måtte jeg spørre Inger Merete og Wolfgang om man alltid måtte få historien på forhånd når man skal møte klassisk musikk. Hva er oddsen for at man tolker inn en hytte på kyllingbein, liksom? De måtte innrømme at det kan hjelpe. Men dans gjør det kanskje lettere, sa Inger Merete. Hun anmelder dans i Dagbladet, nemlig. Hun hadde forresten bursdag i dag og fikk te med melk. Hun er veldig klok - sjekk ut hva hun skriver i Dagbladet.

Selv om vi ikke fikk ut samtalens fulle potensial var det trivelig i P2. De er så utrolig hyggelige, liksom. Foran peisen-stemning. Håper jeg kan komme dit igjen snart. Radio er noe av det gøyeste. Fikk etternavn-oppkjøring også:

- Dancke er mye kulere enn Wolfgang. Og det kommer fra en som er komponist, sa Herr Plagge.

Jeg smilte.