DJ-debut

d'E GLEDE.
Silje & spakene.
Hedda & Renate
Ingvill & Sandra

Aktivitet på gulvet. Akkurat som vi hadde drømt om.

Freshman

For akkurat ett år siden fikk vi XXL i posten. På coveret var en gjeng med talentfulle rappere som skulle ta plass i årene som kom. Asher Roth og Wale kjørte seg helt inn på listene til p3 med henholdsvis "Collage" og "Chillin", mens B.O.B rullet rett inn i hjertene våre med sine 21 år og fem mixtapes på CV'en. B.O.B. har strengt tatt kanskje byttet navn til Bobby Ray, så det er nok det artistnavnet man bør se etter når skiva The great adventures of Bobby Ray kommer ut. Førstesingelen "I'll be in the sky" høres litt ut som noe Madcon kunne ha gjort. Vi liker Bobbyen når han er litt hardere. Denne sangen er grunnen til at vi falt for B.O.B.

Men fortiden er "I feed these streets" favoritten. Skiva hans skal ut på Grand Hustle. Kanskje han skal bli T.Is protesje? Uansett - sjekk han ut.

Husk at lørdag er en spennende dag! Vi DJ-debuterer og håper du kommer.

Farofesten 2009

Den årlige Farofesten gikk av stabelen på Internasjonalen 19. november. Vi feiret, og var glade, og var sniiiik-DJ. Se flere bilder hos Gislegutt.

De siste dagene...

Har vi gått med fine sko.

Funnet familien vår i et vindu.

Silje har forsøkt å lære seg å drikke varm kaffe.

Kråkesølv har holdt konsert på Mono, og vi sto sykt nær scenen.

Pink har hatt konsert i Spektrum, og vi sto ikke fullt så nær scenen.

Vi har våknet, vært sultne - men mest tørste.

Vi har hilst på Mac Dre hos Herkules.

Vi har øvd.

Historier jeg ikke rakk å fortelle

Man får som kjent ikke sagt alt man har på hjertet i NRKs formater, så igjen er bloggen stedet hvor restene får utløp. I dag var det P2-programmet Mozart og Madonna som fikk besøk. Temaet var historiefortelling i musikk og gjestene var Christine, Inger Merte Hobbelstad og Wolfgang Plagge. Hør sendingen her. Men les først. Eller etterpå.

Jeg hadde håpet tiden strakk til på en mer omfattende måte da jeg hadde valgt meg ut fire lytte-eksempler på historiefortelling i hip hop. Eksemplene valgte jeg fordi de er bra, men også fordi de er ulike. Var på vei til å kjøre opp "You must love me" (Jay-Z), "Undying love" (Nas) og "Children's Story" (Slick Rick), men så slo det meg at alle slutta med at noen ble skutt. Fordi jeg hadde lyst til å bringe med meg, hvertfall delvis, positive vibber valgte jeg i stedet "Inn & Ut" (Lars Vaular), "It was a good day" (Ice Cube), "Stan" (Eminem), "Undying love" (Nas måtte med uansett) og "Blowjob Betty" (Too $hort). NRK hadde selvsagt ikke sistnevnte i arktivet, hvilket var veldig skuffende. Jeg har nemlig vært på P2 én gang tidligere, og da fremførte jeg den vondeste låta jeg noen gang har laget: "PMS". Følte jeg måtte ta den litt ekle "tradisjonen" jeg var på vei til å legge opp i forholdet mellom meg selv og P2 videre. Uansett. Den harde realiteten er at den eneste låta vi rakk å spille var "Stan". Det vil si.. Vi rakk egentlig ikke det heller, for jeg måtte gjengi de to siste versene med egne ord. Ble ikke helt det samme.

Lars lener seg tilbake.

Jeg som hadde snakket med Lars og alt. For å finne ut mer om "Inn & Ut". Har nemlig lurt litt på versene, særlig det midterste. Alltid tenkt "faen, så fint" når han snakker om hvordan det ser ut i drømmene til de blinde. Også er det gøy at refrenget kan tolkes som myk kjærlighet -sterk dragning til den gode kvinnen/mannen, et ønske om at man skal slippe taket og la seg rive med, og påpeking av at ting går opp og ned og inn og ut. Men at det også kan tolkes som eksplisitt fysikk: Inn og Ut. Jeg hadde gledet meg til å fortelle programlederen, Sven Ole, om at denne sangen er en alternativ måte å fortelle en historie på. At Lars bruker setninger og bruddstykker av samtaler for å fortelle historien om et forhold mellom en gutt og en jente. Og at disse setningene og bruddstykkene er hentet fra sånne samtaler man bare har om natten. Sånne lange som gjør at man ikke rekker jobben dagen etter. Også kommer refrenget. Som en slags forklaring på hvorfor disse samtalene finner sted overhodet. En skikkelig ekte kjærlighetshistorie, altså.

Da jeg skulle prøve å forberede lytte-eksemplene nevnt over, kom jeg selvsagt på nye sanger. Hele tiden. Spiste middag med Silje og snakket om R. Kelly som var fanget i skapet. Også kom jeg på en av de fineste sangene jeg vet om. Litt rart, egentlig, for jeg er ikke spesielt begeistret for de som har laget den. Men akkurat denne sangen er full av småhistorier, subtile hint om at ting ikke alltid er sånn man tror de er og fremfor alt masse kjærlighet til der de kommer fra. Det rører en jente med hjertet utenpå jumpsuiten. "I was next in line which ment I was invisible". Atmosphere sin "Always coming back home to you", altså.



Tilbake til det håndfaste - sendingen. "Teksten er omnipotent i hip hop", sier Wolfgang Plagge. For dere som ikke lever i Wolfgangs vokabular, er noe omnipotent noe som er allmektig. Jeg fikk aldri kommentert på denne påstanden. Men her og nå, Plagge og alle andre: Jeg er ikke enig. Jeg mener en påstand som dette underminerer betydningen beats faktisk har i hip hop. I beste fall er det noe i påstanden i den forstand at instrumentalene forsøker å underbygge stemningen i teksten. Men hva når instrumentalen blir laget først og låtidé og tekst kommer som følge av nettopp beaten?

Wolfgang er komponist og lærte å spille piano da han var fire år. 4. F-i-r-e.

Vet ikke om Wolgang blogger eller twitrer eller noe sånt. Men hvis innlegget når frem, så kan han utdype tanken om teksten som omnipotent. Senere i sendingen fortalte Wolfgang at vi skulle få høre en sang om en heks som bodde i en hytte som stod på kyllingbein og derfor kunne bevege seg. Etterpå måtte jeg spørre Inger Merete og Wolfgang om man alltid måtte få historien på forhånd når man skal møte klassisk musikk. Hva er oddsen for at man tolker inn en hytte på kyllingbein, liksom? De måtte innrømme at det kan hjelpe. Men dans gjør det kanskje lettere, sa Inger Merete. Hun anmelder dans i Dagbladet, nemlig. Hun hadde forresten bursdag i dag og fikk te med melk. Hun er veldig klok - sjekk ut hva hun skriver i Dagbladet.

Selv om vi ikke fikk ut samtalens fulle potensial var det trivelig i P2. De er så utrolig hyggelige, liksom. Foran peisen-stemning. Håper jeg kan komme dit igjen snart. Radio er noe av det gøyeste. Fikk etternavn-oppkjøring også:

- Dancke er mye kulere enn Wolfgang. Og det kommer fra en som er komponist, sa Herr Plagge.

Jeg smilte.

VARME FØTTER

Forrige lørdag var en av de fineste lørdagene på lenge. Dette er fortellingen om hvorfor Christine aldri kom i bursdagen til Christine.

Bursdagskvinnen, Christine.

Oslo lignet på Bergen, så jeg tok med paraplyen min og gikk for å møte Silje. Vi skulle ut på vår første dele-ut-flyers ferd og besøkte alle våre butikk-bekjente. Lillesøsteren til Silje hadde fått lappen dagen før, så vi gikk innom Stress aller først for å gi henne en god gratulasjonsklem. Hun er helt fantastisk og har fine gensere med dyreansikter på. Til slutt gikk vi innom Café Sør og satte flyere i et sånt stativ de har ved døra. Vi følte oss ganske fornøyde og fortet oss videre. Silje fikk nytt, jordbærblondt hår og jeg fikk tre forskjellige typer bakst i meg før jeg hastet avgårde i en taxi til Trondheimsveien. Vi hadde Herkules på hjemmebesøk i forrige uke og han måtte ta med seg den ferdig-slikkede stiften til NRS sendinga. Jeg ville selvsagt øve på lørdag og rakk heldigvis opp til Soulshock før han måtte stresse til NRK å ha radioshowet sitt.

Da jeg kom hjem kjørte jeg opp stiften og satte på Kråkesølv. Tror egentlig utgangspunktet for at jeg begynte å engasjere meg i det bandet var min venn Andrew. Han spiller trommer i John Olav Nilsen og Gjengen, og var kjempebegeistret for alle låtene som lå ute på Myspacen til Kråkesølvet tidligere i høst. Jeg likte "Privat Regn", men falt pladask for "Skredder". Jeg hørte masse på den og følte meg mørk og rar på en god måte hver gang jeg sang med på "patetiske idé". Det kunne bare gå en vei. Jeg måtte covre låten.

For noen uker siden var jeg hos Thomas for å lære å lage den gode lyden. Jeg syns det er dødsvanskelig, men er ganske fornøyd med at jeg nå kan høre basstrommen på sangene jeg lager. Thomas og jeg gikk i klasse på videregående. Vi var litt annerledes. Kunne ikke noter, men var ganske gode i satslære likevel. I det siste har jeg tenkt litt på at det er trist at jeg har glemt alt det der, men så lenge jeg husker introen til "Hero" på piano har jeg mer eller mindre roen. Dessuten er jeg fornøyd med at jeg kan høre på sanger og spille de etterpå. Eivind, som gikk i klassen til meg og Thomas på videregående, kunne spille sangene mens han hørte de for første gang. Han hadde det villeste gehøret. Tror han spiller trompet for å leve i dag. Uansett. Etter det lille kurs-besøket hos Thomas ville jeg prøve ut mine nye kunnskaper. Jeg fant noe bass og en ganske stygg gitarlyd og lagde en dødstrist elektronika-ting i 6/8 takt ut av Skredderen.

Dette er Eivind med gullørene. Han er så flink at han har egen side på Wikipedia.

Mine nye venner.

Siden jeg ikke anmelder noe sted mer, blir det av og til litt anmelding på bloggen. Som med Kråkesølv forrige uke. I lyttinga ble jeg litt forelsket i håpet som trengte seg på da jeg hørte på "Kalde Føtter": "Jeg vil gjerne henge med for jeg vil gjerne se hvem vi er og hva vi kan bli i lag". Jeg ville se hva jeg og låta kunne bli i lag. Dessuten orket jeg ikke å øve med armen full av svinevaksine. Og selv om jeg har fått nye studiomonitorer og sikkert kunne brukt masse tid på å gjøre Skredderen fin, ville jeg synge de håpefulle linjene som mitt eget, lille gledelige vorspiel. Og siden Nam spilte masse med Fjorden Baby! i helgen, visste jeg at jeg måtte ta meg av instumentene selv også. Silje hadde vært god å tatt med masse øl dagen før og, så jeg hadde alt jeg trengte. Jeg sang, smilte, pyntet meg og danset føttene mine varme på Gloria Flames resten av natten. Denne er for Christine. Og Kråkesølv. Håper de føler det hvis de hører det.

MYSPACE

Endelig er vi tilbake på myspace. På norsk, engelsk, video og i musikk-vinduet. Vi har nemlig lagt ut noen sanger vi kunne spilt sånn i 02-tiden på et deilig diskotek. Heter det diskotek lenger? Eller er det bare sånn som er i kjelleren på hotell? Uansett. Sjekk oss ut. Og sjekk ut Kråkesølv på Store Studio i kveld.

BLI MED PÅ VÅR FØRSTE GANG

vakre & vennlige mennesker // frekk & fin musikk

For dere som vil dykke dypere i musikkprofilen kan vi fortelle dere hva vi liker å høre på byen: Dizzee Rascal, Busta Rhymes, Amanda Blank, Brandy, Robyn, Lil' Wayne, Jay-Z, Bubba Sparxxx, Ken Ring, Cut Copy, Lady Gaga, Too $hort, E-40, Veronica Maggio, TI, Mavado, Ciara, La Roux, Lars Vaular, Beyonce, Wale, Britney, Rich Boy, Fat Joe, Miike Snow, Familjen, Gucci Mane, M.I.A, Santigold, Rye Rye, Kelis, Lil Boosie, Snoop, Uffie, Cassie, Pastor Troy, Passion Pit, David Banner, Arman van Helden... og.. vi kan godt fortsette. Men vi dropper det. Og håper vi fikk fram poenget: Det blir noe godt for alle. Les mer her.

For deg som bare leser bloggen, men ikke helt vet hvem står bak, så er det altså Christine og Silje. Mail oss for gjesteliste: hoetell@gmail.com.

Ukas anmeldelse: Kråkesølv

Trådnøsting

Kråkesølv

Karakter: 8/10

Kråkesølv er fire gode gutter som i følge seg selv lager en blanding av slentrende pop, litt skrangling og post-rock, og som henviser til norsk rap sin egen Bad Spit når de skal sammenligne seg med andre. Guttene har laget noen av de fineste bidragene til høstens og vinterens spillelister.

De trekkes sammen med John Olav Nilsen og Gjengen fram som noe av det mest spennende som skjer i norsk musikk om dagen, og vi kaster oss gledelig på bølgen av begeistring. Men der John Olav er rå ("det gikk opp for seint, at jeg faktisk hadde skjært av meg armen min for å holde deg"), nærmest eksplosiv (introen på 10 ganger tusen) og Gjengen sjarmerende selvlært, spiller Kråkesølv på taktskifter, fine metaforer (Æ liste meg stille som ugla i mosa) og alles stemmer. De veksler nemlig på å synge, noe som definitivt ikke funker for alle (digger for eksempel ikke Donkeyboy sin take på deling av vokalistjobben), men som gjør det enda mer interessant å høre på Trådnøsting. Sånn sett er det ikke spesielt nødvendig å sammenligne de to bandene utover at de begge synger på sin egen dialekt, er unge og jævla nydelige på hver sin måte.

Kråkesølv glimter til med fantastiske tekstlinjer som "Blodsmak modnes fint med åran akkurat som æ og du e i hvert fall det æ håpa, ska det fortsett eller snu?" (Fra balladen "Vågøyvannet Rundt"), men når det er sagt virker flyten å ha klar forrang over teksten. Meaning: Mange av linjene er i overkant fulle av enstavelsesrim "Du sa du ville tilbake til da alt var forankra (...)", men fraseringene er så vakre at man lures til å synge med.

Trådnøsting inneholder små fortellinger, fine replikker ("Kjære, slepp nu taket, det som er mitt vil æ ha tilbake"), triste betraktninger ("Det er så kaldt, og alt er over, overalt"), men også håp. "Kalde føtter" kan nemlig oppsummeres, handlingsmessig, med følgende linje hentet fra låten: "Æ vil gjerne heng med for æ vil gjerne se kem vi e og ka vi kan bli i lag" - perfekt for deg som undrer. Den håpefulle sangen er også den mest energiske på skiva, og refrenget er som Briskebys "Joe Dallesandro", bare veldig mye mer skranglete. Den deilige blandingen av minimalistiske, presise vers og et refreng hvor alle tar i alt de kan (sjekk ut de ville trommene), gjør "Kalde føtter" til en av albumdebutantenes beste.

De svakere bidragene på albumet (Kastes, Blåe Øya) er ikke dårlige, bare litt kjedelige, og Nora Jamissen er finere oppå en guttestemme ("Waldemar") enn hva Katarina Efstathiou er alene på "Hjørnebrikke". Hvis det i tillegg er slik det ryktes - at bandet er dødsbra live - så ser de neste åra lyse ut for guttene fra Bodø. Men hvor mange band som etterhvert vil ha en bit av svensk-poprock-på-norsk-med-referansene-i-orden-kaka blir veldig spennende å følge med på. Utrolig at svenskene har alle disse, mens vi har John Olav & Gjengen og Kråkesølv.

Topp tre sanger fra Trådnøsting: Vågøyvannet Rundt, Skredder, Kalde Føtter.

Kråkesølv spiller på Mono torsdag 12. november.

Christine Dancke

PS. Er forresten i gang med et nytt coverlåt-prosjekt med nydelige Nam. Et elektronisk forsøk på Kråkesølv sin "Skredder". Følg med på bloggen for resultatet.

Gimme some mo'

Lillestrøm har aldri vært laget, og dette bekreftes nok en gang da LSKs forsvarspiller Lars-Kristian Eriksen viser verden hva han er laget av. Han syntes så synd på modellkjæresten sin, Caroline, fordi hun får bemerkninger om at hun spiser lite og trener mye. Så derfor, i ren sympati og som et uttrykk for hvordan han best liker jenter, presterte han å fortelle oss at han syns Beyonce er sånn ca. 15 - 20 kg for stor. Vi driter i Eriksen, hesten hans og "journalist/modell"-kjæresten hans, men vi elsker rumper. Og vi liker dem store.

Større og bedre

Skulle du ønske du så ut som M.I.A og skrev sanger som Santigold? Da kan det hende du kan bli glad i Downtown Records sin rampete Philly-jente, Amanda Blank. Hun spilte på Øyafestivalen, men for dere som har sovet i timen: Vi er her for å ta dere tilbake og med inn i Amanda sin Spank Rock-verden. Hun lager musikk vi kommer til å spille når DJ-eventyret begynner - musikk vi vil revne strømpebuksene til. På den gode måten. Førstesingelen fra albumet som kom tidligere i år kan dere høre her. "Might like you better":

                            

Hun har enda kulere låter og. Denne er en av de, "Something bigger something better":   

                            

Ryktene sier at Amanda Blank dukker opp på Uffies debutalbum, Sex Dreams and Denim Jeans, som kommer tidlig neste år. Forresten. Ingen trenger å lure på hva som skjer 28. november lenger. Bare hold av natten.

Hoetellkringkastningen

Alle som følger oss vet at halve hoetellet brukte hele august og halve september på valgkamp for SV. En deilig konsekvens av dette er at hoetell igjen er på Lydverket. Denne gangen i forbindelse med at amerikanske rappere tar på seg litt av æren for at Obama vant valget i fjor. Så - hvor mye makt hadde de egentlig, disse rapperne? Sjekk ut sendingen under. Dancke og Øyvind Holen mener ting. Gøy!



For ikke lenge siden var Silyeah på plass for å snakke om By:Larm. Se det her.



Mer om Lydverkets Obama-reportasjon 4. november.

Heldigvis handlet ikke Lydverket-sendingen om samfunnskritisk rap som sådan, men heller om det som skjedde i 2008 da kjente rappere som Jay-Z, Nas, Young Jeezy og Ludacris aktivt gikk ut å støttet Obamas kampanje med sanger, reklamefilmer, videoblogger og små valgkampseanser på alle konsertene de spilte i tiden før valget.

Hvis Tommy Tee er norsk hip hop sin Gudfar, er Øyvind Holen norsk hip hop sin guru. To bøker om hip hop på det norske markedet og en blogg som er bedre enn de fleste andre er bare noe av det Holen kan skilte med (der ligger også mer utfyllende svar på Lydverkets spørsmål om Barack Obama og rapperne hans). Han og jeg har også ekstremt kompatibel musikksmak i følge last.fm profilene våre. Interessant. Det er oss og en gjeng med 19 år gamle gutter fra Amerika. Hvilket betyr at vår musikksmak sånn rapmessig er ganske langt unna det man kanskje ville forvente av en venstrepolitisk rebell som meg selv. Min elsk ligger på kvinnefiendtlige rappere som elsker fitte. Og biler. Og penger. Og kokain. Jeg kom altså til internasjonalen for å mene noe om disse ramperapperne sin kampanjevirksomhet for Obama sammen med Øyvind Holen. Hvorfor meg? Google me, baby. Jeg er et av få SV-møter-rap barn.

Praten ble ganske kort, men tankene er en del lengre. Tenkte derfor at jeg skulle utdype tankene mine rundt tema her.

Sånn jeg opplever det brukte rapperne sin innflytelse mer på å få folk til å gå og stemme på Obama enn på å få de til å innse for eksempel hvor lite bærekraftig økonomi de har og hvor urettferdig helseforsikringssystemet deres er. Dette tror jeg var helt riktig tilnærming. Noe med hip hopens opphav tilsier at publikumet stort sett vil søtte demokratene over republikanerne, og som Holen påpekte er det slik at den politiske og samfunnskritiske rapen har vært mest levende under republikanske presidenter som Reagan og Bush. Men tilbake til den gode strategien - mobilisering av potensielle velgere. Et eksempel på en ren valgkampvideo/sang er Ti$a fra Sa-Ra sin gjorde "Obamaway": "We hood, we votin'". Alt annet enn samfunnskristisk, men morsom og et vellykket forsøk på å gjøre politikk litt mer festlig. Når det er sagt er Obama i seg selv dødsstilig. Det er et godt utgangspunkt for rappere. Å være stilig, altså.

Jeg tror de som alltid har vært maktkritiske og laget samfunnskritisk rap vil fortsette å gjøre sin ting videre. Denne sjangeren oppstod definitivt ikke med Obama. Jeg tror egentlig Obama bare gjorde den maktkristiske rappen litt kjedeligere. Frem mot presidentvalget i USA handlet det ikke lenger om å kritisere systemet som sådan, bare det bestående (Bush) og ikke minst om å snakke utelukkende positivt om Obama.

Så var det dette med Obamakritikk, da. Får vi den servert av en kjent rapper? Jeg tror ikke noen kjente rapperne går løs på Obama med det første (særlig ikke etter at han fikk fredsprisen), men jeg tror at f.eks The Coup (forresten en av favorittguppene til Bård Vegar Solhjell, såklart) vil fortsette å kritisere kapitalismen og flere av kjennetegnene ved USA forøvrig. Indirekte kritikk av Obama, altså. Tror også vi kommer til å høre samfunnskritisk rap fra Immortal Technique, Dead Prez, Talib Kweli og deres likemenn i tiden fremover. Men jeg tror det skal mye til før de går løs på Obama.

Men - og dette er viktig - så var det dette med fredsprisen, da. For dersom Obama etter å ha mottatt fredsprisen ikke gjør noe aktivt for fred, så tror jeg det er fare for at noen sier i fra gjennom rap. Problemet for amerikanere som håper på et samfunn som ligner mer på vårt er bare at alternativet til Obama er så mye, mye verre.

Rihanna går hardt

Ikke så søt lenger, hm?

Rihanna slipper til Young Jeezy på den nye låta "Hard" og leverer go'ordene "bitch" og "shit" på en delvis troverdig måte. Hardt, altså. Sjekk den ut hos XXL mag.

Vanskelig å lese?

@clubjuicy Det går rykter om @BlaaOslo 4. desember.. RT @ChristineDancke: ELSKER å få e-post om øving av @SiljeBorgan. Føler at jeg spiller i band!

Bare hold av fredag 4. desember, dere.